Legens dom

Da har jeg endelig bestemt meg for å skrive dette innlegget. Et positivt innlegg som av en eller annen grunn har tatt meg lang tid å skrive.

Jeg var hos legen 5 desember for å høre om hvordan planen var fremover i forhold til diabetesen min.

Om ting var bra eller dårlig. 

Jeg veide meg på morgningen før timen kl 9 og da veide jeg 65,6 kg. For første gang siden jeg begynte denne med denne livsstilsendringen hadde jeg gått litt opp i vekt. Det var første gangen jeg følte en skuffelse ovenfor meg selv. Gruet meg til å fortelle det til legen, for målet mitt var å gå ned til ca 60 kg og jeg trodde hennes ønsker ville være på samme linje som meg. Mitt ønske var å komme under 25 på bmi og med en vekt på 65,5 kg er bmi`n på 26,3.

Kom til legen og hun måpte når jeg kom inn døra hennes. "Så flott du ser ut, for en forvandling! Så smal du har blitt" sa hun :) 

Jeg smilte fra øre til øre! Tenk å høre en lege si det, til MEG! Har alltid fått høre av forskjellige leger at jeg er overvektig, aldri smal.

Legesekretæren målte blodsukkeret mitt og det var tallene var fine.

Legen spurte meg om hva vekta mi lå på nå og jeg kviet meg til å si at jeg hadde gått opp i vekt for første gang. Hun så på meg, smilte og sa: 

"Du har funnet idealvekta di"

Hæ, sa jeg. Idealvekta mi? Men jeg har jo fortsatt noen kilo til å gå ned. 

"Nei, nå skal du holde vekta i ca 6 mnd" 

Jeg ble stum, nok en gang hadde jeg aldri hørt en lege si det til meg.

Siden jeg hadde gått ned så mye i vekt og det var gått 6 mnd vil kroppen stoppe opp og kjempe imot slanking.

Nå fikk jeg beskjed om å holde vekta der jeg er nå, +/- 1 kg. Dvs. 65,6 kg er idealvekta mi..

Om 6 mnd igjen har kroppen stabilisert seg og da kan jeg gå ned de siste ønskede kg hvis jeg vil det.

Jeg er forvirret i hodet, for dette har jeg aldri gjort før: å holde vekta. 

Alltid gått opp og ned, men aldri holdt meg på en sunn vekt over en lang periode.

Vi ble enige om at jeg kan prøve å slutte på medisinene, og rett og slett regulerer diabetesen med kosthold og trening. 

Hun sa det viktigste nå er å ikke slutte å bevege på meg, fortsette med treningen.

Det som gjør meg ekstra forvirret er maten. 

Legen driver nå og tar utdanning innen kognitiv terapi. 

Du kan lese mer om det her.

Min definisjon: Det går ut på adferdsmønsteret. Hvordan man kan styre "dumme" tanker vekk og få de på riktig retning. 

Jeg kan få bestille time til en slik samtale og se om det kan hjelpe, og etter den uka jeg har hatt med utskeielser tror jeg nok ikke det er en dum ide`!

Jeg har jo ABSOLUTT et problem med mat. Overspising og det er å være slem mot meg selv har vært et stort problem i mange år. Det å trykke meg selv ned i møkka når jeg først går over til den "onde" siden og få meg selv til å føle meg selv som et mindreverdig menneske som ikke har like stor verdi som alle andre.

"Jeg er feitere enn alle andre, jeg er styggere enn alle andre"

Hvorfor må jeg alltid sabotere ting for meg selv?? Hvorfor kan jeg ikke bare være fornøyd med meg selv og nyte det jeg faktisk har oppnådd?? Problemet er hva slags effekt sukker og usunn mat har på kroppen og hodet mitt.

Jeg har fått en ny time hos legen 9 januar for å se hvordan det har gått uten medisinene. Må også måle blodsukkeret mitt hjemme på egenhånd og går det over 7 må jeg ta medisinene  igjen. Har enda ikke målt det, da jeg er feig og hater blod. Samboeren skal ta å stikke meg i fingeren i morgen.. 

Jeg har ikke lyst til å skuffe henne og må finne riktig sti igjen..

Målet mitt er forsatt å veie 64 kg, da har jeg klart å gå ned 20 kg. Er det tallet jeg har jobbet mot i 6 mnd og vil gjerne oppnå det..

Jeg ønsker kun å være den beste versjonen av meg selv og håper på å finne den snart..