Mitt forhold til vekt

Jeg startet livet som et spinkelt, lite barn. Ble født for tidlig og på det minste veide jeg rundt 1800 gram. De første årene veide jeg nogenlunde det samme som andre barn. Så kom tiden med hovne mandler i ca 5 års alderen og mamma fikk beskjed om at jeg bare var bortskjemt. Det var ikke noe galt med meg. Det var lissom grunnen til at jeg ikke fikk i meg ordentlig med mat. Jeg var så tynn at ribbeina syntes kraftig. Det eneste jeg fikk i meg var moste bananer og tomatsuppe. Jeg spiste så mye tomatsuppe at det tok meg 20 år før jeg orket å spise det igjen..

En dag våknet jeg opp med 40 i feber og mamma rushet meg til legevakta. Jeg ble sendt direkte til sykehuset hvor mandlene ble fjernet. Husker det som om det var i går, masken som ble plassert over ansiktet mitt, jeg sovnet inn i panikk og våknet opp igjen uten stemme og nåler i armen min .Jeg HATER sprøyter og nåler, og ble redd når jeg våknet opp alene. Klarte ikke skrike for stemmen var jo borte.... Det kom etterhvert en sykepleier inn og jeg klarte å symbolisere at jeg ikke likte sprøyten og hun gikk for å hente mamma. Hun tok den ut og endelig ble ting litt bedre.

Jeg begynte å få i meg vanlig mat igjen og av den grunn lot mamma meg spise hva jeg ville, for det var jo bare bra at jeg spiste. I dag vet jeg at det ikke var det beste alternativet. For vekta økte sakte, men sikkert og på slutten av barneskolen var jeg større en alle de andre barna. Ikke nødvendigvis det vi kaller tjukk, men bare større enn de andre.

Jeg har aldri drevet med sport-sport, utennom danseskole i et par år, familien min var/har aldri opptatt av å være aktiv. De fulgte med på sport, men var aldri i aktivitet selv. Kunne man unngå å bevege på seg var det det beste. 

Mamma ble alenemor når jeg var rundt 3 år og pappa drev med sitt liv til jeg var rundt 13-14 år. Av den grunn ble det mye enkel og kjapp mat fordi mamma måtte jobbe mye. 

Siden den gang har vekta gått mye opp og ned. Jeg begynte vel først å bli veldig oppmerksom på vekta mi når jeg begynte på videregående, da lærte vi ordentlig om mat og kropp. Jeg har aldri veid kjempe mye, men mer enn det som er normalt. Mitt forhold til kropp og mat har vært en kamp, siden jeg er oppvokst med en holdning om at man skal trykke i seg det man kan av usunn mat og drikke, bare fordi det er godt.

I slutten av mai var jeg hos bedriftslegen og på 1 år hadde jeg gått opp ca 12 kilo, nok en gang hadde jeg tapt kampen min mot kiloene og latt meg selv bli lurt tilbake til mat og cola. Det ble tatt blodprøver etc og noen få dager etterpå ringte legen og jeg hadde fått diabetes 2! Både mamma og pappa har det og det har vært min frykt å ende opp med dette. Men oppi hodet mitt lurte jeg meg selv til å tro at jeg ikke kunne få det før jeg ble eldre.

Men her satt jeg, et par uker før 30-årsdagen min, med selvforskyldt diabetes 2.. Jeg fikk time hos legen samme dagen og dette var dagen som skulle forandre resten av livet mitt.

                                               

               ~  Fortsettelse følger  ~