Skammen

Jeg satt å tenkte litt i går på hvordan jeg spiser når jeg er sammen med andre og at jeg faktisk har en følelse av skam vedrørende emnet.

Sammen med den nærmeste familien spiser jeg mat i normal mengde, i noen tilfeller litt mer jeg enn jeg burde, men klarer som oftest å begrense meg til en viss grad.

Når jeg er sammen med venner eller kollegaer blir det mye mindre mat enn hva kroppen faktisk behøver. (Må bare pointere at dette ikke gjelder vanlig mat som f.eks en sunn lunsj, men mere kose-mat som man spiser fra tid til annen.) 

Dette tror jeg kommer av skammen jeg har for å spise "usunn" mat foran andre som ikke er i min innerste krets og hva de tenker om hvor mye jeg faktisk spiser. Når jeg var overvektig tenkte jeg samme tanke: at andre tenkte inni seg at jeg burde spise mindre fordi jeg var tjukk og burde gå ned i vekt. At det var ekkelt at jeg trykket i meg den type mat.

Et eksempel er julebordet i fjor, jeg spiste nesten ingenting iløpet av det døgnet vi var borte. Kun en liten lefse, noen stekte poteter og dessert. (Desserter klarer jeg nesten aldri si nei til...søtt...mmmm)

Dette gjorde at jeg hadde alt for lite næring i kroppen, ble fortere beruset og uhyggelig fyllesjuk dagen etterpå. I tillegg var ikke det et sjakktrekk ifht blodsukkeret.

Selv om jeg har gått ned en god del og nok blir sett på som "normalvekt" nå, ligger fortsatt den skammen planta bakerst i hodet mitt og når det kommer til mat i fellesskap kryper den frem igjen.

Men det er også en skam jeg har ovenfor meg selv. Usunn mat nytes for det meste kun hjemme sammen med samboeren, da trenger jeg ikke skamme meg. 

Jeg har begynt å lære meg å ta små skritt og kan f.eks kose meg med god samvittighet med et lite kakestykke i lunsjen på jobben hvis noe har tatt med bursdagskake eller en liten sjokoladebit av en felles boks.

Jeg vet at tankemønsteret mitt må jobbes med, og jeg jobber med det dag for dag.